Gjeddefestivalen 2011

Det er ære å være førstemann til å bekle sidene i denne boka med skrift, og det er også med en viss ærefrykt at jeg setter blyanten mot papiret (jeg skulle ønske min skjønnskrift var sitt navn verdig).

Vi ankom hytta igår pr. bil, i tre puljer: Først på åstedet var Jon Øvrum Hansen, eller la meg si DOCTOR Jon Øvrum Hansen. Deretter parkerte Jarle Nordaas sin Volvo stasjonsvogn i skogkanten, hvorpå til slutt ankom Kristian «Pølsa» Strømmen og undertegnede i en bil som har sett sine bedre dager, etter en lang og strabasiøs ferd fra vårt lands hovedstad. Hungeren jaga oss ned til ildstedet på klippen, hvor vi satte til livs det vi hadde i nistekurven. Etter en hastig leskedrikk bar det ned til stranda hvor man igjen så seg nødt til å dele seg opp i to grupper. Båtene skar lekent ut på vannet. Kristian, den lange slamp, førte årene mens jeg selv prøvde lykken med nyervervet utstyr. Vi rodde mot pumpestasjonen, dog helt frem nådde vi aldri. Plutselig — et rykk! Et napp! Spenninga bredde seg i Pølsas gutteaktige fjes. Jeg halte, jeg dro, men la meg ikke skrøne: Gjedda var ikke noe å skrive hjem om — den fikk svømme videre, mens vi lot forstavn bli akterstavn, da tordivlene allerede brummet i skumringa, og nattas mulm var i ferd med å omhylle oss. Det ble kaldt. Vi møtte våre følgesmenn, som hadde hatt større hell, til Pølsas store forbitrelse. Nordaas smilte i skjegget, og doktoren ropte med dårlig skjult hovmod i stemmen, at de hadde nøyd seg med fem gjedder og en abbor.

Det var blitt nesten helt mørkt da vi trakk båtene i land og spankulerte forventningsfulle mot ildstedet. En uhyggelig overraskelse venta oss i mørket. Vanntro, sjokk, skrekk og avsky passerte hurtig fra mann til mann. «Er det bjørn?» spurte Jon, men ironien var ikke så selvsikker som han trodde den skulle være. «Mårhund,» foreslo jeg, og Pølsa slo fast at det var grevling som hadde terrorisert våre etterlatenskaper. Det var fredag den trettende, og det var en selsom atmosfære. Vi tente grillen og hutra oss sammen, på vakt, men jeg skal ikke benekte at bryggerikunstens tvilsomme kunst kom til sin rett mens det stred mot de små timer. Mette og fornøyde trakk vi etterhvert tilbake til hytta, hvor én eller to fortellinger som best forblir på folkemunne, kom til orde.

I dag våknet jeg tidlig av at tømmermenn skred til sitt utakknemlige virke, og jeg rakk så vidt å ønske at Hansen og Strømmen skitt fiske før jeg dro den dovne Nordaas ut av sengehalmen. Fiskelykken var desto mindre sjenerøs i morgenbrisen, så en bedre frokost på trammen ble turens endelikt. Vi vender med særdeles stor glede tilbake ved en senere anledning!

Som post scriptum må tilføyes — blir jeg fortalt — at Jon fikk åtte, 8, smågjedder, største på i overkant av 2 kg, Jarle fikk én, 1, abbor av OK størrelse. Selv fikk jeg som nevnt det jeg nevnte, mens den bitre Strømpe forlater leirplassen med bare nag.

— Pål Rykkja Gilbert